Endelig var det 1 ½ år lange "svangerskapet" over, - vi var på vei til Alaska. Våren 2000 bestilte vi reise gjennom World Wide Fishing Club (WWFC) i Danmark. Med på turen var Rune, Geir, Bjørn, Jan Trygve, Jens K., Anne Lise og Lise fra Rogaland, og Hanne og Jens fra Oslo. Ingen av oss kjente alle fra før, men alle kjente noen. Tiden fra vi meldte oss på turen hadde vi brukt til å bli bedre kjent med hverandre. E-mailene gikk hyppig på nettet, og vi hadde flere treff med fluebinding, utstyrsrigging og planlegging. I fjor høst traff vi Oslo- paret for første gang en helg ved Bjerkreimselva, og i vinter var hele gjengen inklusive vår danske guide/kjentmann Lars med på hyttetur på Solastranda.

Men nå var vi altså på vei til det store målet. I Amsterdam traff vi Hanne og Jens fra Oslo og Lars fra Danmark, så derfra reiste vi samlet. På flyplassen måtte vi gjennom nåløyet: Vi ble utsatt for en intens prøvelse av en spørrerunde for å sjekke om vi var skumle personer som prøvde å snike oss inn i USA for å bli der. Alle fikk nærgående spørsmål, - formål med turen, var billetten betalt kontant, hvilken dato betalte vi den, dato for hjemreise osv. Men vi slapp da inn, så vidt!

Fra Amsterdam gikk flyturen til Anchorage, der vi skulle være et døgn. Da hadde vi vært på reisefot i over 20 timer! WWFC har leiligheter som vi bodde i, og tiden ble brukt til shopping av fiskeredskaper, innkjøp av kongelakslisens ($50 for 14 dagers fiske), pepperspray og bjørnebjeller. Vi fikk med oss en oversikt over reglene for fiske i Kanektok, disse måtte vi sette oss godt inn i. Kun enkeltkrok og ikke agn, samt kvoter for de forskjellige fiskeartene var viktige opplysninger før avreise. All maten vi skulle ha med på turen ble innkjøpt på et stort senter i byen. Det var mye penger å spare på dette, for alt var dyrere i småbyen Dillingham som vi skulle reise til neste dag. Flinke innkjøpere gjorde at vi spiste godt for rundt 50 kroner pr. person pr. dag ved elva.

Dillingham er ikke akkurat verdens navle. Byen har en hermetikkfabrikk der de tar imot og foredler rødlaks i en kort sommermåned. Da er det liv i byen, med mange arbeidere. Når sesongen er over forsvinner arbeiderne til andre arbeidsmarker, og byen blir stille og forsoffen. Det finnes en del alkoholikere blant innbyggerne, men stort sett var det bare hyggelige folk vi traff på. Mange hadde nordisk innslag i slekta, for mange fra Norden reiste til Alaska for å delta i laksefisket der for et par generasjoner siden. Etterkommerne deres syntes det var spennende å snakke med oss, og å høre på oss når vi snakket norsk. God mat ble inntatt på vertshuset Muddy Rudder, som ble vårt stamsted.

Planen var å komme av gårde til elva i løpet av lørdagen, men været var ikke på vår side. Stadige utsettelser gjorde at vi måtte bli på hotellet en ekstra natt, og det så lenge ut til at vi måtte bli der enda lengre. Omsider ble første del av gruppa med på en flytur for å prøve å lande ved elva, og de kom ned etter nesten å måtte gjøre vendereis. Så gikk det slag i slag, og i løpet av kvelden 1. juli var alle på plass ved innsjøen Kagati Lake, som var starten på Kanektok river. Flyturen var mektig og spennende. Vi sveipet over skogløse fjellpartier avløst av daler med store sletter, der elver kronglet seg frem i utallige svinger. Myrlandskap med mange vannhull og småsjøer fortalte oss at området neppe var myggfritt!! Vi landet på innsjøen, og området minte om tidlig sommer på Hardangervidda. Snøen lå helt ned til vannet flere steder, det var lave skyer og kald vind. Velkommen til vinterland! Midt på sletta sto en overraskelse: Et utedo vakte begeistring, i alle fall hos jentene.

Vel fremme hjalp alle til med å rigge opp vår første leir. Grupper på tre lå i 6-mannstelt, så vi hadde god plass til bagasjen inni teltene. Bagasjemengden var for øvrig begrenset, vi fikk bare ha med 23 kilo hver totalt, inklusive fiskeutstyr. Dette førte til at jeg kjøpte ny, kompakt sovepose, som skulle ha komforttemperatur 2°C og ekstremtemperatur -9°C. Nattetemperaturen lå på rundt 4-7°C, og det var ikke mye komfort der i gården. Selv med ullklær på var det iskaldt i soveposen!!

De to gummibåtene ble satt opp på siden, vinkelrett på hverandre, slik at de dannet to vegger i kjøkkenavdelingen. Teltstenger og presenninger sørget for tak og de to siste veggene. Bord var med, stolsekkene utgjorde resten av møblementet. Alle hadde med eget spiseutstyr, de fleste en kombiboks med tallerken, kopper og stålbestikk kjøpt i sportsforretning. Da alt var på plass var det på tide å komme seg ned til elva. Det gikk ikke lenge før første laksen var på land, - en flott, blank rødlaks på rundt 4 kilo tok nymfe på enhånds fluestang. Kraftige utras og spennende fight! Fileteringen viste at laksen hadde delikat, illrødt kjøtt, og smaken var kjempegod. Nå var forventningene på topp! Det krydde av laks, stimen gikk i en evig strøm langs land, fiskene duvet oppover elva med finnene i overflaten med jevne mellomrom.

Det skulle imidlertid vise seg at den første fisken var utypisk for arten, rødlaksene var ikke innstilt på å la seg affisere av noe som helst på sin monotone vandring. I Alaska dør all laksen etter gyting, og etter hvert ble strømmen av rødlaks på vei opp for å gyte og dø påfallende lik lemenstrømmen et smågnagerår. What a waste! Noen napp ble det saktens de to dagene vi lå ved starten av elva, men bare en rødlaks til kom på land av de mange hundre vi så. Slukfiske i innsjøen ga bedre resultat, to røyer pluss to innsjøørreter (svært ulike vår brunørret) ble tatt på en kort morgenstund før frokost.

Før vi reiste til Alaska hadde vi delt oss opp i matlag på 3 personer, slik at hvert lag hadde ansvar for frokost og middag hver tredje dag, samt koking av drikkevann samme dag. Dermed kunne vi slappe av med god samvittighet de dagene vi ikke hadde ansvar. Elvevannet var rent, men inneholdt bakterier som kan føre til beverfeber (minner om musetyfus). Vi tok ingen sjanser, så alt vannet ble kokt i minst 4 minutter, og ingen ble dårlige. Lenger ned i elva fikk vi se "synderen", det var masse beverhytter og avgnagde trær langs bredden. Ved starten av elva var det lyngeier uten trær, så der var det lite dyreliv. Noen fiskeørner fløy over oss, men det mest overraskende innslaget var i grunnen de hekkende ternene som plukket mat i elva.

Etter to dager i vind og kald sno pakket vi sammen for å reise nedover. De fleste hadde hodepine, det kom antakelig av en kombinasjon av kald vind mot fjeset og plagsom lyd av teltene og presenninger som slo i vinden. Det skulle bli deilig å komme ned i lunere strøk. Alt ble pakket og lagt på fjeler oppå midten av gummibåtene, presenning ble lagt over bagasjen og det hele ble sikret med tau. Vi satt to foran og padlet, to bak og styrte/padlet, samt en "dronning" midt bak som bare tok livet med ro. De første dagene avslørte at padleegenskapene i vår båt ikke var helt på topp, men etter hvert lærte vi av feilene og fikk dreis på sakene. Før den tid hadde vi et skikkelig havari, vi kom feil inn i et smalt sidelaup av elva og kjørte rett inn i trærne som hang utover vannet. Båten ble presset ned på den ene siden, slik at den ble fylt med vann. Panikken rådet et kort øyeblikk, men vi kom oss løs og padlet videre med full båt. Imponerende å se at båten fløt utmerket med vann til kanten! Det var en ekstatisk gjeng som kom seg ned til de andre som ventet, lettelsen fikk fritt utløp i skrål og latter. Båten ble lenset, og turen fortsatte etter at lasten ble sikret på ny. Takket være god pakking var vi bare på nippet til å miste utstyr i sammenstøtet.

Et lite minus ved turen var at guiden ikke hadde vært i akkurat denne elva før, og at det dermed var vanskelig å peke ut gode fiskeplasser. Vi planla så godt vi kunne på forhånd ved å studere kartet over elva, med vi ville hatt mer nytte av å ha med en som var lokalkjent. Den andre leiren vår ble satt opp like ved en liten sideselv, og nå kom enhåndsstengene virkelig til nytte. Tørrfluene og nymfene satt snart i kjeften på flotte harrer, fra 7 hekto opp til kiloen. Vi smakte på et par av dem, resten fikk friheten tilbake. Vi stiftet også bekjentskap med en ny fiskeart. Dolly Varden var en torpedoformet, blank ørrettype som laget god bøy i enhåndsstanga. Men hvor ble det av det fantastiske laksefisket???

Neste etappe pakket vi fiskeutstyr og lunsj lett tilgjengelig. Vi stoppet for å spise og fiske et par timer på en sandøy der to elver rant sammen. Dette var et flott sted, og snart kom det på land både rødlaks på rundt 5 kilo, harr på 1 ½ kilo og regnbueørret på et par kilo. Regnbuen var fredet, så den ble sluppet ut etter å ha smilt til fotografen, men rødlaksen ble invitert til middag.

Neste stopp lignet på pausestedet, en øy med elveløp rundt. Her ble leiren oppgradert med utedo, oppbygd med en god stamme å sitte på. Det var en stor forbedring! I tillegg ble vi stadig flinkere til å sette opp telt og kjøkken. Gutta samlet seg snart flirende midt på øya. Mistenksomme nærmet jentene seg og fikk se "bjørnesporet" de sto rundt. Et eneste spor og fliringa gjorde at vi utpekte Geir som opphavsmann til sporet. Gutta påstår hardnakket at sporet var ekte, og at de koste seg fordi de visste at vi ikke ville tro det. Tja!? En svær brunbjørn var observert under padleturen, så vi var klar over at det kunne være dyr i nærheten. Men hadde denne dalt fra himmelen og satt bare ett spor?

Vi dro opp flere harr, regnbuer og et par rødlaks, men stadig var det ikke noen kongelaks å se! Nå begynte enkelte å bli utålmodige, og vi satte igjen nesa nedover elva. Det var på tide å finne kongelaksen. Også på denne etappen tok vi en fiske & spisepause på en sandøy, og her var det i alle fall ekte bjørnespor! En diger bjørn hadde labbet på øya like før oss, og det var med et snev av hjertebank vi fant frem fiskeutstyret. Her så vi også de første vakene av kongelaks før vi dro videre. Leir slo vi på en stor øy der det både var bjørnespor og pels etter en svær elg som hadde kvittet seg med noe av vinterfrakken. Men kongelaksen manglet her også, så vi reiste videre neste dag.

Og endelig!! Vi fant en fantastisk leirplass, også denne med mye bjørnespor i nærheten. Her laget vi kjøkken med bare en av båtene, den andre ble brukt til å frakte oss rett over elva til fiskeplassen, - et nett av øyer, høler og strømmer med spennende fiske. Det gikk ikke lenge før den første kongelaksen var på land, og nå gikk det så det kvein i snellene. Kongelaks på 8-10 kilo er ikke umulig å lure på land, men både disse og de som er større har mye krefter. De største laksene vi hadde på styrte dansen selv, det var som å ha på et lokomotiv i den andre enden. Laksen sto dypt i hølene. Skyteklump synk 6 var det beste på tohånds fluestanga, men etter hvert forsvant den en etter den andre av dem. Rune hadde et skikkelig stunt da han fikk på en av de store. Laksen for ut med snøret i en viss fart, Rune prøvde å sinke utraset med hendene med den følgen at snøret brant fingrene hans. I beflippelsen slapp han stanga, som seilte med strømmen mot hølen. Da var det en som fikk fart på seg, løp etter og fikk tak i noe av snøret. Stanga kom på plass igjen, og der var fremdeles fisken. Men luringen kjørte snøret rundt en rot i den dypeste hølen, og så var både den og den siste skyteklumpen vekke! Samme Rune fikk for øvrig turens største fisk på denne plassen, en kongelaks på 15-16 kilo. Men alt har en ende, - reglene sier at vi bare har lov til å campe tre døgn på samme plass, så vi dro motvillig videre.

Siste leirsted var også flott. Ved leiren var det masse hundelaks på 3-5 kilo, de var bitevillige og sprelske, - morsomme å fiske på enhånds fluestang. Ved å følge en sti bjørnen brukte gjennom skogen kom vi til et fint strekk med både kongelaks og hundelaks. Etter hvert var frykten for bjørn redusert, den var i nærheten av oss, men unngikk konfrontasjoner. Lars hadde frarådet oss å ha med våpen, han anså sjansen for et vådeskudd som større enn sjansen for å bli angrepet av bjørn. Ved å prate, synge og lage lyder unngikk vi å komme brått på bjørnen, noe som kunne føre til en farlig situasjon. I tillegg gikk vi alltid flere sammen når vi fisket. Det var spennende å oppleve at da vi forlot fiskeplassen for å spise middag, kom bamsen ned og tok seg en laks på rundt 10 kilo. Da vi kom tilbake for å kveldsfiske lå hode, hale og beingrind igjen av fisken på elvebredden! I kveldingen tasset to bjørner fullt synlig på bredden rett overfor oss som fisket. Noen av gruppa holdt seg våkne en natt i håp om å få se bjørn, og i 5-tiden gikk de ned til elven. Det tok ikke lang tid! 300 meter unna fikk de se en bamse som sto på to før den stakk inn i krattet. Like etterpå kom den ut igjen, nå bare 150 meter unna dem. Den hoppet uti elva et par ganger for å fange laks, men så fikk den sneven av tilskuerne og forsvant. Snakk om belønning for våkenatten!

Siste natta pakket vi klokka tre, vi ville padle stille nedover for å se etter dyr. Også nå fikk vi se en bjørn. Den kom jumpende ut fra buskaset ved elva, men gjorde lynhurtig retrett da den fikk se oss. Andre dyr fikk vi ikke øye på der vi sakte nærmet oss flyplassen der vi skulle hentes klokka 10 om morgenen. Vi fikk bagasjen på land, pakket gummibåtene og spiste rislappene vi hadde stekt kvelden før. Og så var det bare å smøre seg med tålmodighet. "Alaska time" er et begrep på linje med "manjana" i Spania. Vi hadde tid til å sove litt på bakken og til å besøke den lille landsbyen Quinhagak ved flyplassen. Det var bare innfødte som bodde i byen, de hadde karakteristisk indiansk/eskimoisk utseende, og de var blide og smilende. Byen hadde en smal hovedvei og noen sideveier, og svært lite trafikk. I veikryssene sto det damer med skilt med "stopp" og "slow" på og styrte trafikken, dette var jobben deres! Alle kjørte rundt på små, åpne firehjulstrekkere á la snøscotere. Husene sto på stillaser opp fra bakken på grunn av stor snømengde om vinteren og tilsvarende vannmengde når snøen smeltet om våren.

Omsider kom det første flyet, og flyturen på 1 ½ time gav oss et siste overblikk over ødemarka der vi hadde bodd i to uker. Utsikten fra småfly er flott, for du kommer så nær naturen. I løpet av noen timer var alle på plass i Dillingham, og etter en deilig og etterlengtet dusj ble kvelden avsluttet på stedets diskotek, der unge og gamle innbyggere var samlet til god, gammeldags fest på lokalet.

Neste ettermiddag var vi på vei til Anchorage. Der benyttet vi anledningen til de siste innkjøpene før hjemreisen. Skyteklumper, fluebindermateriale, sluker og friluftsklær av kjente merker ble kjøpt inn til lavere priser enn hjemme. Flyet skulle gå midt på natta, så vi kortet tiden i en bluesklubb der bandet ga oss heftige rytmer å danse etter. På flyturen var det lite liv i oss, de fleste sov seg til Minneapolis, og videre mot Amsterdam. Rune og Geir etterlot vi på flyplassen i Anchorage, for de skulle reise rundt i USA noen uker til. Begge hadde fått overarmen dekorert med en flott tatovert lakseflue den siste dagen vi var sammen. Dyktig fagmann på det området i Anchorage, om det skulle være av interesse!

Inntrykket jeg sitter igjen med etter turen er at dette var mye mer enn en fisketur. Opplevelsen av naturen, padlingen på elva, fellesskapet i gruppa, strabasene ved å sette og bryte leir, - alt dette var med på å gjøre reisen til noe utenom det vanlige. I tillegg var det morsomt å fiske etter så mange forskjellige fiskeslag, og å smake på dem. Før en såpass langvarig og strabasiøs tur anbefales absolutt et "bli kjent" - opplegg i forkant, lignende det vi hadde.

Er man innstilt på å skulle kjempe med storlaks hele tiden, er det kanskje bedre å ta inn på en lodge og bo fast der. Slike turer blir også arrangert.